Bakgrunnsartikkel

Finskjorte eller joggebukse? No kan du sjå teater frå sofaen.

Teatersjefen på Det Norske Teatret inviterer til direktestrøyming av Bienes historie. Fleire kveldar i haust kan folk sjå teater heimanfrå og frå salen samtidig.

Fredag 4. september 2020. Det er ei veke att til ein sjeldan premiere på Det Norske Teatret. I teatersalen arbeider over 70 personar i eit usynleg system. Skodespelarane terpar takt, tone og timing, som vanleg. Teatersjef og regissør Erik Ulfsby bryt stadig inn, som vanleg.
Men her er også menneske som vanlegvis ikkje er her, som gjer ting som vanlegvis ikkje blir gjort her. Ein mann sit høgt oppe i salen bak ein stor monitor. På sida av scenen prøver ein kameramann å fange essensen utan å forstyrre.

Produksjonsselskapet SVAI har følgt prøvane til Bienes historie i vekevis for å knekke koden for korleis publikum som følger med frå TV-skjermen skal få ei best mogleg oppleving.

Det gjer dei fordi denne tida er som inga anna, ei heilt ny tid. Slik var det også på sankthansaftan i 1998, ein av dei få gongane Erik Ulfsby har sete oppslukt framom TV-skjermen. Noreg-Brasil, på Stade Velodrome i Marseille. Noreg har utlikna mot sjølvaste Brasil, og så får Noreg straffe. Det utenkelege er i ferd med å skje. Erik Ulfsby reiser seg i sofaen, slik ein million andre nordmenn reiser seg i sofaen. Kjetil Rekdal, i gule sko og med blikket i bakken, tek fart. Han skyt mot venstre, ser at målvakta går mot venstre og DER, der dirrar det. Akkurat der, akkurat då, i omlag eit halvt sekund, er Erik Ulfsby oppslukt, utanfor tid og stad, fullstendig inne i opplevinga.

TV-regi og teaterregi må samarbeide tett.

Men kan han forsvinne i ei strøymd teateroppsetjing? Kan eg og du og venene våre bli oppslukte heime i godstolen, medan nokon lagar mat, nokon ringer på døra og nokon må på do? Er det mogleg å formidle atmosfæren i teaterkunsten via fem kamera og ein skjerm? Og korleis skal det gå til når teatersjefen, som han sjølv seier det, er «genuint uinteressert i TV som medium»?
Tonen er sett.

– OK, då er det Charlotte som seier «viss du ikkje vil, så held eg fram åleine. Farvel, far». Teatersjefen går fram og tilbake på rad 6, konsentrert, med haka på venstrehanda.
– OK, då er det Charlotte som seier «viss du ikkje vil, så held eg fram åleine. Farvel, far». Teatersjefen går fram og tilbake på rad 6, konsentrert, med haka på venstrehanda.
«Ja, kom inn Mr. Savage. Kor mykje treng du?» USA 2007. Medan birøktar George Savage høyrer at mange andre er utsette for ein biekollaps, håpar han sjølv at sonen skal ta over drifta. «Nei, det er ikkje så mykje. Eit par hundre tusen dollar».
«Ja, kom inn Mr. Savage. Kor mykje treng du?» USA 2007. Medan birøktar George Savage høyrer at mange andre er utsette for ein biekollaps, håpar han sjølv at sonen skal ta over drifta. «Nei, det er ikkje så mykje. Eit par hundre tusen dollar».
Saman med historia om Tao og om William, dannar historia om George Savage romanen Bienes historie, ei stor forteljing der Maja Lunde femnar kontinent og hundreår, slekters gang, næringskjeder og ein biologisk katastrofe.
Saman med historia om Tao og om William, dannar historia om George Savage romanen Bienes historie, ei stor forteljing der Maja Lunde femnar kontinent og hundreår, slekters gang, næringskjeder og ein biologisk katastrofe.
William lever i 1850-talets England og vil erstatte dei gamle halmkubane med meir moderne og effektive bikubar, medan Tao er ein av mange som må pollinere i toppen av trea etter at pestcider, ekstremvêr og uvettig dyrking tok livet av biene eit lite hundreår tidlegare, på den tida då George Savage behøvde lån.
William lever i 1850-talets England og vil erstatte dei gamle halmkubane med meir moderne og effektive bikubar, medan Tao er ein av mange som må pollinere i toppen av trea etter at pestcider, ekstremvêr og uvettig dyrking tok livet av biene eit lite hundreår tidlegare, på den tida då George Savage behøvde lån.

«Det kan eg seie deg med ein gong, at det får du ikkje.»
«Kvifor ikkje»?
«Du har for mykje lån frå før av. Altfor mykje, faktisk.»
«Men eg må investere på nytt. Heile drifta mi ligg nede.»
«Kva kostar ein kube»?

På toppen av Det Norske Teatret, på kontoret der teatersjef Ulfsby kan løfte blikket frå manus og sjå langt utover eit Oslo der livet verkar normalt i ei unormal tid, lever 200 000 bier i to store kubar.
– Jo, Noreg-Brasil var ei sterk oppleving, seier Ulfsby.
– Men eg var ikkje der, ikkje sant.
– Kva meiner du?
– Nei, altså, det er klart at det var annleis for dei som sat på stadion.
– Kva med Bienes historie, då?
– Nei, altså, om opplevinga er like sterk strøymd som i salen, så kan vi like godt leggje ned heile teateret.

Teatersjef og regissør for Bienes historie, Erik Ulfsby, har flott utsikt over byen frå kontoret sitt. Og bikubar på taket!

Han svarar raskt og utan reservasjonar, pratar om scene og sal. Om pulsslag og augneblinkar. Om nerven og det uperfekte. Om eit host i salen, kanskje eit overtrakk - kven veit, ein gløymd replikk, avhengnaden av ein årvaken sufflør.
– Eg veit at det er litt spesielt, men eg er genuint uinteressert i TV som medium. Han snakkar vidare om her og no, og om polert TV.
– Også er det distraksjonane. Eit barn skal ha eitt eller anna eller så må du på do, kanskje ringer det på døra eller nokon må ta noko ut av omnen. Men du . . .
– Ja?
– Eg orkar ikkje ei slik «teatersjef går til angrep på TV-bransjen»-sak. Det har eg ikkje tid til no. Det er ei veke igjen til premieren på eit stort og komplekst stykke. Dessutan står vi midt i ei global krise.

Det er akkurat det Det Norske Teatret gjer, i likskap med alle andre teater og kinoar og bryggeri. I likskap med feiarar, fotografar og fotballfans. Og i likskap med George Savage. Han står midt i ei personleg og ei global krise. Medan finansverda skjelv, treng han eit lån for å kunne overtyde sonen om at birøktinga er liv laga. Teatersjefen grip mikrofonen på ny, seier «vi må til sjølvmordet!», trippar ned trappa, entrar scenen og les med tempoet og trykket han vil ha:

George (Pål Christian Eggen) og kona Emma (Ingrid Jørgensen Dragland) opplever bikubekollaps - at alle biene i kuba døyr utan at nokon veit kvifor. Foto: Erik Berg.

– Viss det hastar å komme i gang igjen, og å få inntekta opp…
Igjen tek skodespelarane opp tråden.
«Viss det hastar å komme i gang igjen, og å få inntekta opp, så må det vel vere mykje betre å bestille nye ferdigproduserte kubar?» «Nei, det går ikkje.»
«Kvifor ikkje?»
«Fordi det faktisk er ein heim vi pratar om her.»
«Hæ?» «Fordi det faktisk er nokon som skal bu der.»
«Kor?»
«I kubane.»
«Biene, meiner du?»
«Ja, bier. BIER! Har du høyrd om dei? Det er dei eg pratar om!»

Ein kan nesten kjenne raseriet som veltar opp i Georg Savage framom bankfunksjonæren. Det er ikkje snakk om bere kubane og arven. Det er biene og sjølve framtida som står på spel, som blir truga av noko langt større enn han sjølv, men som han som menneske i verda likefullt er ein del av - og skuld i. Kven skal ta over, og kva er det vi gir dei?
Kanskje er Bienes historie først og fremst ei historie om det kollektivt sårbare. Og i ei tid med heimekontor og munnbind, utan handtrykk og klem, er det umogleg ikkje å tenke at Maja Lunde kjem i forkant.
Men kva med teateret og scenekunsten? Vil ei langvarig publikumsavgrensing tvinge teateret til å tilpasse seg TV-kamera? Er samspelet mellom sal og scene tapt? Vil scenografen måtte tenke 16:9-format og lysteknikaren tilpasse seg lukkartid, blendaropning og 25 bilete i sekundet? Er det mogleg å formidle dei ørsmå nyansane; tonefallet, mimikken og timinga, via skjerm og heim til oss som ser på?

Kamera skal komme tettast mogleg på hendingane på scenen utan at det forstyrrer publikum i salen.

– Det eg er redd for er jo ikkje å yte historia rettferd, og det handlar ikkje om at eg fryktar for teateret. Konserten har overlevd CD-en, leirbålet vil trumfe panelomnen og eg er sikker på teateret vil overleve TV. Nei, det handlar om det som skjer her og no.
– Slik som Noreg-Brasil?
– Ja, der hadde du det… pulsslaget, at ein «kor var du då»-augneblink kunne hende når som helst. Det er teateret sin styrke, og denne spesielle tida gir oss ei gyllen mogelegheit til å teste om det går an å overføre noko av stemninga, og noko av kjensla av at noko står på spel, til skjermen.
– Men kjem du for seint, så kjem du for seint. Det skjer der og då, og du kan ikkje pause. Der og då er ikkje enno, men på fredag. No, ei veke føre premiere, er Erik attende på rad 6 på Hovudscenen. Han lener seg fram, grip mikrofonen og seier:
– Eg kan ikkje hjelpe deg… Så lener han seg tilbake, med armane falda, rett ved sida av eit filmkamera som prøver å fange dialogen, bevegelsane og alt det andre skodespelarane gjer.

Berre ei av bikubene til George og Emma overlever kollapsen. Foto: Erik Berg.

«Eg kan ikkje hjelpe deg», seier bankfunksjonæren, og held fram:
«Men du kan kanskje klare deg med hjelp frå sonen din?»
Regissøren verkar alvorleg, kanskje mest konsentrert, mens han sakte løftar hovudet, som om han er usikker på om nokon rekk å komme over hengebrua før ho kollapsar – og må hjelpe til sjølv.
Ørsmå nyansar skil godt og dårleg.
«Han skal ta over, skal han ikkje?»