Viss du legg linjalen frå nord til sør på kartet over landet vårt og deler på to, kjem du til sør i Nordland ein plass. Det som etter internasjonal standard er slått fast til Noregs geografiske midtpunkt, ligg derimot ikkje så langt frå Steinkjer. Berre nokre mil sørover, viss du vel den første måten å finne midten på, eller utover mot kysten, viss du vel å følgje autoritetane, går grensa mellom Nordland og Trøndelag, og der, heilt nord i det som no er den nest nordlegaste kommunen i Trøndelag, blei Olav Duun fødd 21. november 1876.
Midt i Noreg. Men på same tid heilt i utkanten. Det var langt til næraste by, Namsos, endå lenger til dei større byane Steinkjer og stiftsstaden Trondheim, og så langt som til hovudstaden, som då heitte Christiania, kjem dei færraste Duun-karakterane nokon gong. Likevel kom forfattaren sjølv seg langt ut i verda. Det vil seie, tekstane hans gjorde det. Dei blei omsette til språk som svensk, dansk, engelsk og tysk, sjølvsagt, men òg til fransk, italiensk, nederlandsk, finsk, ungarsk, tsjekkisk og latvisk, og gjorde at Duun i ei årrekkje nesten, men berre nesten, kunne hente heim Nobelprisen i litteratur.
Lengst ser han ut til å ha komme for nøyaktig 100 år sidan, då Aftenposten 11. november 1926 var litt for raske på labben og feilaktig annonserte på framsida at han hadde fått prisen. Sjølv om det ikkje blei noka kroningsferd til Stockholm, nådde han altså langt ut.
Men han skildrar det inste i oss.
Olav Duun vaks opp på øya Jøa i Namsos kommune i Trøndelag. Foto: Benonisen/Nasjonalbiblioteket
Oppveksten
Det som skulle bli forfattaren Olav Duun vaks opp som odelsguten Ole Julius Raabye på Jøa, ei øy som ligg heilt ut mot det berykta havstykket Folla, der mange skip og menneske har gått ned. Jøa er ei stor øy. På utsida, mot havet, finst det kvite sandstrender, medan det lenger inne er fruktbar jord og store gardar (i alle fall verkar det slik på ein vestlending som er van med karrige knausar der ofte berre lyngen klarar å klore seg fast). I bygdesentrumet Dun, der det no står ein statue av diktaren, ligg ei kyrkje og ein skule, og frå austsida av øya held ei ferje jamt og trutt kontakten med fastlandet.
Frå Dunafjellet ser ein vidt omkring i alle retningar og ein kan møte både elg, rådyr, oter, ørn og trane viss ein er her nokre dagar i strekk. Kjem ein seg ut på havet, slik Duun gjorde tidt og ofte, er det ikkje langt over til Abelvær, der det var eit heilt lite storsamfunn av fiskarar i si tid. Det vesle lofotfisket, som fisket her blei kalla, var rikt og fruktbart. Men dette er òg eit farleg parti av kysten vår. Havet gir og havet tar, ti mann ror ut på fiske, fem kjem tilbake, det var på Duun si tid om ikkje vanleg, så i alle fall noko ein måtte rekne med at kunne skje. På Duun si tid slo det òg andre bølgjer inn over samfunnet, av vekkingskristendom som tok med seg somme i karismatisk egse, medan andre stod urørte att. Dei splitta også familien til Duun, og gjorde han skeptisk til bedehusrørsla på livstid.
Det var altså mange motiv å velje blant for ein ung gut som var biten av lesebasillen og fengsla av historiene, anekdotane og skrønene som blei fortalde rundt han. Likevel tok det si tid før han blei diktar. Han budde heime til han var 25, då han drog på lærarskulen i Levanger og sidan budde – kort – på Singsås og lengre, mykje lengre, faktisk størstedelen av livet, i Holmestrand, på fjellhylla Rambergfjellet som går over byen, med stor utsikt utover Oslofjorden. Der gifta han seg med Emma, som var meierske og eit såkalla uekte barn, og saman fekk dei dottera Dagmar.
Duun debuterer
Åra heime må han ha brukt godt. Det seiest at han gjerne stakk av frå gardsarbeidet for å notere ned – hendingar, replikkar, situasjonar, idear, må vi tenkje oss, som han hadde lyst til å gjere noko litterært ut av. Han las det han kunne, det var som ein sjukdom, har han sagt, og blant dei føretrekte var Dostojevskij, som ein òg kan sjå spor etter i Medmenneske (1929).
Så blei det prøveår og refusjonsår, men han gav ikkje opp, og i 1907, det store debutantåret i norsk litteratur, kom Løglege skruvar og anna folk ut. Dinest følgde romanen Marjane, som seiest å vere ein omarbeidd versjon av eit tidlegare refusert manus, og så, etter at desse to hadde vingla litt i kvar si retning når det gjaldt stil og tone, begynte han jamt og trutt og taktfast å gi ut bøker som har gitt han den statusen han hadde på høgda av si tid, og som gjorde at Sigrid Undset, då ho som leiar av Den norske Forfattarforening, men òg som ein nær venn og, seiest det, mangeårig sviresøster, takka han ved båra då han døydde i 1939, sa at ho gjorde det til «Norges største dikter».
Mange merkelappar
Ser vi nærare på forfattarskapen, kan vi slå fast at han består av 25 romanar, 4 av det vi no kallar novellesamlingar (Duun sjølv omtalte dei som sogor, forteljingar og gjerne sogestubbar) og to barnebøker (først utgitt på bokmål og så, noko omarbeidd, på nynorsk). I tillegg finst det, på Nasjonalbiblioteket, ei brevsamling (ikkje så stor, han skal ha brent brev han mottok, dei kan òg ha forsvunne på andre måtar), eit skodespelutkast, nokre notat og litt kuriosa, mellom anna ei oversikt over fuglar(!).
Særleg med romanane vann han etter kvart eit stort publikum, og han pådrog seg også, etter kvart som litteraturhistoria har rusla og gått, ei rekkje merkelappar: den store etikaren, den store psykologen, vondskapens diktar, den store sentral-epikaren og – denne er det eg sjølv som har klistra på han – den store elskaren i norsk litteratur. Kvifor eg gjorde det? Jau, eg synest det er ein slik logande brann i personane han skriv fram, at mindre ord enn elsk ikkje kan beskrive det. Lidenskapen i dei får dei til å lukke auga for det som elles ville ha vore rimelege omsyn til rett og galt, godt og vondt, klokt og kørka.
Det er ikkje det at han ikkje er etikar, epikar og psykolog, han er heilt klart det òg. Men alt kan bo i desse menneska, som meir eller mindre er spegelbilete av oss, berre litt forstørra, skjerpa, potenserte. Den indre brannen brenn, i personane som det må ha gjort i Duun sjølv, trass i det rolege, kontrollerte eller avklåra livet det ser ut som han levde. Den får dei til å stele, lyge og setje på brann, utføre mord og sjølvmord, setje seg sjølve utanfor samfunnet, eller gjere samfunnet så fiendsleg til dei at dei blir stengde ute sjølv om dei ikkje vil.
Olav Duun har fått mange merkelappar: den store etikaren, den store psykologen, vondskapens diktar, den store sentral-epikaren og den store elskaren i norsk litteratur. Foto: Nasjonalbiblioteket
Men den indre brannen får dei òg til å risikere meir enn det dei fleste av oss gjer i våre daglege liv, til å setje seg sjølve og sine eigne liv på spel og sjå bort ifrå det som trugar omdømmet deira, livsgrunnlaget deira, familiane deira osb.
Kjenslene rasar og brannen brenn, både i hovudverka som, i tillegg til Medmenneske er Juvikfolke, som kom i seks band i åra 1918 til 1923 og den siste boka han skreiv, Menneske og maktene som kom i 1938. Dei gjer det òg i ei rekkje mindre kjente, men svært gode bøker som – tidleg i forfattarskapen – dei to om jenta Sigyn som var sett bort, og den steile og stolte Frigg (Nøkksjølia (1910), Sigyn (1913), Det gode samvite (1916) og nei, det er ikkje tilfeldig at han gir kvinnesinnet stor plass her òg) og – i 30-åra, då han blei meir moderne i skrivemåten, men utan nokon gong å slutte å vere realist, den filosofiske nesten-kriminalromanen Ettermæle (1932), den sterke kjærleiksromanen Gud smiler (1935) og, kanskje min favoritt, skildringa av eit samfunn der mistenkeleggjering, oss/dei andre-tenking, hatprat og polarisering spissar seg til det – kanskje – kjem ei form for utløysing, den nest siste romanen han gav ut, med tittelen som alltid verkar aktuell, Samtid (1936).
«Det var vel ikkje gammalt da det hendte», skriv Duun her, når nokon prøver å bagatellisere vald og gru med at det er lenge sidan. «Og det var like nytt, og like fælt, no som da». For vondskapen er ibuande i mennesket, han ligg i kjernen av oss og kan ikkje drepast verken med øks eller kva for handfang ein kan tenkje seg å gripe til: «det som har skjedd, det kjem til å skje att, det er det forferdelige ved menneske».
Medmenneske
Vondskapen ligg sjølvsagt også i kjernen av Medmenneske. Og ikkje berre hos den opplesne og vedtatt vonde Didrik Dale, Didrik Dævel, som han blir kalla. Det er ei av sidene ved Medmenneske som gjer ho til ei krevjande bok. Men som så ofte, det som krev ein del av oss som lesarar, har det med å betale seg tilbake i form av å vere tekstar ein sjeldan kjenner seg ferdig med. Medmenneske var òg den første boka eg las av Duun. Det var ikkje frivillig. Ho var obligatorisk pensum på studiet eg gjekk på, og eg tvilar framleis på om eg hadde funne fram til ho om ikkje det var av den grunn, for det står ikkje til å nekte, han har lidd litt under omdømmet sitt, den godaste Duun, honnør-orda om den store etikaren og slikt noko har hatt ein biverknad: Han høyrest meir alvorstung, forkynnande og traurig ut enn han er. For faktum er at han kan skrive både page turnande spaning og gapskrattande humor. Faktum er at språket hans, jorda og havsalt som det er, på fleire måtar liknar meir på standardnynorsk i dag enn det gjorde då. Faktum er at personane hans verkar meir notidige enn svært mange av dei litterære jamaldringane sine.
Likevel er Medmenneske stadig ein vanskeleg roman for meg. Her kjem Duuns evne til å lade verkeleg til sin rett. Medmenneske er spekka full av konfliktar, løyndommar, skjulte ambisjonar og spekulasjonar, beinkald lått, doble botnar og ord som løyner andre intensjonar enn det dei seier ut. Gamalt hat, nye pengar, sjalusi, farskap, eldspåsetjing og assuranserykte, industriframstøyt og skuld og skam, byturar og emigrasjon til Amerika, mistenkeleggjering og hatprat, menneskejakt med manngard, arvelovnader, smiger, makt -- kanskje kokar det heile ned til makt.
Kven har makt til å bestemme? Til å påverke, til å definere, til å fortelje? Toler eigentleg Ragnhild sin relasjon med Paul dagsens ljos? Kvifor er Håkon så tafatt, har han ikkje makt til å ta lagnaden sin i eigne hender og snakke ut til Ragnhild, og til Didrik, og til Tale og Lea for den del, sit han ikkje i førarsetet i eige liv og i så fall kvifor ikkje? Er han eigentleg ein makteslaus fjott? Kor mykje makt er det i pengane som blir att etter Kvitugla, viss ho då har vett til å døy nokon gong? Kven er «galenmannen», «vettlausingen» som ein stadig nesten ser snurten av der han rek gardimellom? Og korleis er det med bakgrunnen til Ragnhild? Kva med Didrik sin, er det sant at han har drepe ein mann der oppe i nord? Tvangsauksjon. Trugsmål. Slåstkampar i mørket og ein stakkars uskuldig smårolling som må leve i omgivnader der lufta er så metta av hat at ein kan skjere i henne med kniv. Pengar, pengar, alltid desse pengane, lovnader ein ikkje veit om er noko verde, folk som har vore, eller kanskje slett ikkje vore, ein stad dei ikkje burde ha vore til ei tid dei på ingen måte burde ha gjort noko anna enn å ligge i senga, helst si eiga, og sove uskuldas søte svevn.
I 1991 var det Anneke von der Lippe som spelte rolla som Ragnhild og Ståle Bjørnhaug var Didrik. Foto: William Mikkelsen/Det Norske Teatret
Det er nok konfliktstoff her til å fylle langt meir enn den eine boka, og sjølv om det kom to til i åra som følgde, då Duun fullførte det som då blei ein trilogi med Ragnhild (1931) og Siste leveåre (1933), blir ikkje stoffet akkurat vatna ut, neidå, det blir pøsa på med meir, kreftsjukdom som ikkje er kreftsjukdom og forlis der lommebøker blir øydelagde og innhaldet uleseleg eller -- korleis var det igjen?
Eg må lese på nytt. Men blir eg klårare av den grunn? På sett og vis synest eg, når eg har lese Medmenneske om att, at eg blir mindre opplyst enn eg var før. Jauda, eg klarar å hugse dei viktigaste personane frå gong til gong, og dei viktigaste bipersonane blir sorterte og sette i kvar sine nisjar i korttidsminnet -- bipersonane med desse fortryllande namna og tilnamna som sausar seg saman når det går nokre år, kven var eigentleg Periander Henningstad igjen (han får ikkje etternamnet før i band to, for «vidt ikring heitte han berre Periander, det kunde vera namn nok det»), kven var kven av «Gammalfaster Kvitugla» (har ho noko anna namn? Og kvifor Kvitugla, for alle gode makters skuld?) og Indiana Nybom («Nybomma di», dvs. Didrik si) og desse andre kjerringane, eller kanskje dei høyrer heime i ein annan Duun-roman? (Svaret på det siste er Ja, viss du likar innfule kjerringar kan eg rå deg til å lese Samtid, uvanleg god sjølv i dag og altfor lite lesen, der er det ikkje mindre enn tre, «gammalpiska Elina», Anemargit og Olette, to av dei driv og kappbyggjer hus, dei byggjer seg rakt inn i æva, dei er kostelege alle tre.)
Eit motsetnadsfullt menneskeliv
Men når alt det lada og komplekse er slått fast, kva var det då som fengsla meg med Duun og Medmenneske? Som fanga meg inn så sterkt og momentant at eg aldri har klart å komme laus? Det var nok først og fremst kor motsetnadsfullt Duun skildrar menneskelivet. Det er drifter og tildriv her som riv og slit, ristar og røskar, plagar og piner, som kan truge med å sprenge ein stakkar i bitar. Hos Duun kan det til dømes heite om ein person (Didrik): «Når han snakkar, da synes eg han tier, og når han tier, da snakkar han greinlig til meg», og om ei anna (Kvitugla), at ho «var tunghørd av seg, men ho hørte like godt for det». Det slår ein med full kraft heilt frå første side, der ein kan lese om Ragnhild at ho «hadde ingen hast, men enda bar det fort i veg», at ho var «inga fjør», men at føtene «var så fjøralle under henne», og at det lyste blått frå auga hennar «enda dei berre var gråe».
Og det held fram. Liknande paradoks går gjennom heile teksten. Om den sovande Håkon: «Kven var han der han låg? Ho visste det og visste det ikkje», om Didrik at han «gjekk, utan ein lyd meir, og det var det styggaste han kunde seie no». Ein stad seier Didrik til Indiana: «Men du er meg tru. Det vil seie, du er meg utru så snart det høver» ein annan stad, Håkon om Morten: «så dum må ein vismann sjå ut». «Folk» er ein viktig og ofte ugrei storleik hos Duun, og her heiter det, om rykte rundt brannen hos Karl Albert: «Folk trudde det og trudde det ikkje», og om det Morten hadde å fortelje om fortida til Didrik: «Trur mest eg visste det sjøl òg. […] Men eg visste det ikkje like vel». Døma er tallause, ein kan like godt la Lea, denne godhjarta atale eitelen av ein Duun-karakter, setje punktum for vidare diskusjon, slik ho gjer når ho tidleg i romanen slår fast at «sannheita det er no digraste løgna lel!».
Duun er kjent for aforismane sine og dei slagkraftige one-linarane. Men eg oppfattar ikkje dette som pynt eller forsøk på å framstå som tøffare enn han er. Eg opplever det som at forfattaren er på sporet av noko gjennomgripande menneskeleg og djupt sant, som det var viktig for han, ja, liv og død, kan ein nok seie, å få fram. Ja, det kan i visse situasjonar i livet verke som om sanning og løgn er to sider av same mynt, ja, ein kan bli martra av noko som er så smertefullt at ein ikkje trur ein kan halde det ut, samstundes som det er så himmelsk deilig at ein blir heilt mjuk og mjå og ikkje ville ha bytt det ut for all verda (det er vel dette ein kallar kjærleik, om eg ikkje hugsar feil).
Olav Duun er kjent for dei slagkraftige one-linarane sine. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Vondskapen finst
Kan vi konkludere med noko som helst i ei slik verd? Kanskje, men berre førebels. Så må vi lese boka opp att, sjå stykket på nytt, i ei ny framføring, granske våre eigne hjarta og nyrer. Ragnhild konkluderer for seg sjølv, fleire gonger, også i dei to romanane som følgjer. «Eg gjorde det og eg gjorde det ikkje», tenkjer ho om (u)gjerninga det vel ikkje trengst spoiler alert for å nemne at ho gjer seg skuldig i: «Eg har gjort rett, og enda var det synd». Dette er gåtefulle utsegner som vi kanskje aldri kjem heilt til botnar i. Men nettopp det kan vere noko av poenget. At vi blir ståande i det og undrast: Er vi herre i eige hus? Har vi myndigheit over handlingane våre? Kan vi nokon gong seie at måla rettferdiggjer midla og kven skal i så fall ha makt til å avgjere når? Korleis skal vi klare å nå fram til kvarandre når det ligg så mange hindringar i vegen? Finst det eit absolutt skilje mellom rett og gale?
Til det siste finst det eit svar eg synest er både vakkert og sant: «Skiljet mellom rett og gale går rakt gjennom hjarta på kvar enkelt av oss», sa den russiske nobelprisvinnaren Aleksandr Solzjenitsyn. Det trur eg, nei det veit eg, for noko kan ein vite, og om noko, så dette: Vondskapen finst i det inste i oss. Midt i.