Bakgrunnsartikkel

Å kjøpe seg fri

I Russland gjekk det ein gong an å kjøpe seg sjølv. Og det gjorde dramatikar Anton Tsjekhovs bestefar.

Liveigenskapen kom til Russland på 1500-talet, og var ein berebjelke i det russiske samfunnet fram til tsar Aleksandr II oppheva den i 1861, i håp om å unngå ein blodig revolusjon. Dessverre for tsarfamilien var det allereie for seint. Og dessverre for dei liveigne bøndene fekk dei det ikkje stort betre etter frigjeringa. I staden sette frigjeringa fart på aristokratiets fall, og bøndene, som hittil hadde hatt det forferdeleg men relativt stabilt, fekk det no forferdeleg og relativt ustabilt, fordi dei tidlegare eigarane deira mista gard og grunn og ikkje lenger kunne tilby dei tak over hovudet.

Men familien til Tsjekhov hadde altså greidd å komme seg ut av liveigenskapen på eiga hand. I så måte var dei kanskje heldige. Men dei var framleis merka som annanrangs menneske. Dei var av bondeslekt, og det kom ein ikkje frå med det første. Tsjekhov skulle heile livet komme til å kjempe mot audmjuking, underkasting, urettferd og armod. Han kom frå folkedjupet, og sjølv om mange av karakterane i stykka hans er adelege, så er det folkedjupet som ropar mellom linjene i tekstane hans.

Fangar i eige sinn

I Kirsebærhagen er menneska stengde inne i seg sjølve, i si eiga verd. Stykket opnar med ein tilsynelatande udramatisk entre; godseigarinne Ljubov Andrejevna og bror hennar Gajev kjem heim etter fleire års opphald i utlandet. Heime ventar fosterdottera Varja og alle tenarane i spenning. For sjølv om godseigaranes heimkomst ved første augekast ser ut som ei lykkeleg hending, så er det i verkelegheita eit problem av gigantiske proporsjonar som tvingar dei to heim. Den gamle formuen er brukt opp, familien er bankerott og godset skal seljast på tvangsauksjon.

Varja, som fungerer som ei slags husstyrarinne på godset, har for lengst innsett at glansdagane er over. Det same har dei fleste av tenarane, godseigaren på nabogodset og ikkje minst den frigitte bonden Lopakhin. Han har trassa naturkreftene i det hierarkiske samfunnet, han har jobba seg opp og fram, og har blitt ein halden mann. Men korleis er det med Ljubov og Gajev? Er det i det heile mogleg for menneske som har levd så beskytta som dei – menneske som aldri har hatt arbeid og som ikkje ein gong har lært å kle på seg sjølv – er det mogleg for slike menneske å forstå at tidene har forandra seg?

Henny Moan i hovudrolla som Ljubov Andrejevna Ranévskaja og Jon Eikemo som Jermolai Aleksejevitsj Lopachin i Kirsebærhagen i Tormod Skagestads regi på Det Norske Teatret i 1979. Foto: Sturlason.

Brytningstid

Da Kirsebærhagen hadde urpremiere på Kunstnerteatret i Moskva i 1904 var det urolege tider i Russland. Nye tankar og idear trengde seg fram og utfordra etablerte sanningar. Tsaren vakla og folket svelta. Store folkegrupper flytta seg frå bygd til by og den industrielle revolusjonen var i emning. Året etter urpremieren skjedde ei av dei alvorlegaste hendingane i moderne russisk historie, den blodige søndagen da tusenvis av fattige arbeidarar, stort sett tidlegare liveigne bønder, demonstrerte fredeleg framfor Vinterpalasset og blei møtt med skarpe skot frå tsarens soldatar. Soldatane fekk til slutt kontroll på situasjonen, men noko hadde skjedd: folkets tillit til tsaren var svekka, og under den rolege overflata ulma og glødde sterke revolusjonære krefter.

Med Kirsebærhagen tar Tsjekhov pulsen på ei brytningstid. Karakterane i stykket er menneske som på ulike måtar har mista fotfeste og famlar hjelpelause i mørkeret medan dei leitar etter faste haldepunkt. Dialogane er kvardagslege, fulle av trivialitetar og misforståingar, men dei skjuler eit hav av eksistensielle spørsmål. Karakterane veit ikkje kven dei er, eller dei trudde dei visste, men så viser det seg å vere feil. Guvernanta Charlotta seier det rett ut: «Eg har ikkje identitetspapir, eg veit ikkje kor gamal eg er, men eg trur framleis at eg er ganske ung.» Den evige studenten Petja trur han er ein god ven av familien, men så viser det seg at han er lite anna enn ei levande påminning om ei tragisk ulykke der Ljubovs vesle son Grisja mista livet. Overalt der Petja går tenkjer folk på ein død gut... Ljubov og Gajev er godseigarar, det har familien deira vore i generasjonar. Men kva er ein godseigar utan gods? Den gamle tenaren Firs er, som dei fleste andre tenarane i dette universet, ein frigitt bonde. Men han hadde aldri bedt om fridommen, og har aldri skjønt kva han skal bruke den til: «Eg hugsar alle var så glade, men kvifor dei var glade, det var det ingen av dei som visste.» Heile skodespelet er merkeleg handlingslaust, mellom første og siste replikk skjer det eigentleg berre ulike variasjonar av ingenting.

Tsjekhov insisterte på at Kirsebærhagen var ein komedie, ja, til og med ein vaudeville. Og stykket er morosamt, i alle fall om ein har sans for sjølvironi. Stykket viser fram menneskets imponerande evne til å bedra seg sjølv. Dette er eit tema som òg opptok Tsjekhovs favorittdramatikar, Henrik Ibsen.

Frå originaloppsetjinga av Kirsebærhagen ved teaterreformatoren Konstantin Stanislavskijs eige Moskva Kunstnarteater. Stanislavskij stod sjølv for regien, og behandla stykket som ein tragedie, sjølv om Tsjekhov omtalte det som ein komedie. Foto: Ukjend.

Sjølvbedraget

I Kirsebærhagen er det framfor alt søskenparet Ljubov og Gajev som bedrar seg sjølv. Prosessen som leiar fram til ein tvangsauksjon er lang. Det vil seie at dei økonomiske problema til Ljubov og Gajev umogleg kan ha komme overraskande på dei, dette er noko dei har visst om i lang, lang tid. Likevel oppfører dei seg om dei høyrer om saka for første gong kvar gong ho kjem opp. Lopakhin kjem med heilt konkrete råd om korleis familien kan redde godset, ved å hogge ned kirsebærhagen, stykke opp eigedommen og selje den som hyttetomter. Men verken Ljubov eller Gajev tar inn over seg rådet. Det er som om dei ikkje forstår problemet, sjølv når det lyser raudt mot dei. I andre akta står det til dømes at Ljubov kikkar i portemoneen sin og seier: «I går var det mange pengar her, no er det nesten ingen.» Sjølvbedraget er så komplett at det verkar absurd.

Men menneskets evne til sjølvbedrag er imponerande, og ein treng ikkje gå lenger enn til Tsjekhovs eige liv for å finne eit døme frå verkelegheita som overgår fiksjonen. Allereie som barn sleit Tsjekhov med hoste og luftvegsproblem. Si første store bløding hadde han i 1884. Han skriv da til forleggaren sin at det har runne blod frå halsen hans i tre dagar, men at det truleg berre er «...ein brest i eit blodkar.» Nokre månader seinare gjentar det seg, og da skriv han: «...eg trur det er halsen og ikkje lungene som er årsaka.» Slik bagatelliserer han eit konkret og velkjend symptom på tuberkulose, ein av dei vanlegaste dødelege sjukdommane frå samtida. Og det til trass for at han var lege.

Gjertrud Jynge (Ljobov Andrejevna Ranévskaja) og Eili Harboe (Anja) i 2020-utgåva av Kirsebærhagen på Det Norske Teatret. Foto: Pernille Sandberg.

I skjønnlitteraturen etter Tsjekhov er det få spor etter sjukdommen, men breva hans er fulle av skildringar som ville ha fått ein kvar til å reagere. Han skriv om blødingar, hoste og svakheit, men ikkje om angst, ikkje om død. I staden prøver han ofte å bortforklare. I 1888 skriv han til dømes til forleggaren sin: «Kvar vinter, haust og vår, og på rå sommardagar hostar eg. Men dette skremmer meg berre når eg ser blod. Blod som renn ut av munnen har noko illevarslande over seg, som skjæret frå ein brann langt borte. (...) Dersom hemoptysen som eg hadde for fire år sidan hadde vore symptom på tuberkulose ville eg for lenge sidan ha forlate denne verda.» Slike sitat finst det mange av i breva etter Tsjekhov, og kombinert med augevitnes skildringar av ei raskt skremmande forverring av tilstanden hans, er det nesten utruleg at han, ein skolert medisinar, ikkje innsåg det alle rundt han må ha forstått.

Først i 1897 blir sjukdommen umogleg å ignorere for Tsjekhov. Under restaurantbesøk med forleggaren Suvorin begynner blod å fosse ut av munnen hans, og det lar seg ikkje stoppe. Tsjekhov blir innlagt, og innrømmer endeleg i eit brev: «No har legene rive meg ut av mi lykkelege ukunne.» Like fullt skriv han få år seinare eit brev til kona si, Olga Knipper, skodespelar ved Kunstnarteatret i Moskva, at han har lyst til at dei skal reise til Noreg saman, så dei skal ha noko å snakke om «når dei blir gamle

Menneskets evne til sjølvbedrag er uavgrensa. Men eit sjølvbedrag kan aldri bli fullstendig, for sanninga ligg alltid i bakgrunnen og kan når som helst stikke seg fram. Og kanskje er det derfor vi menneske trivst så godt i keisemdas lammande grep, det er prisen vi moderne menneske betalar for å kjøpe oss fri...

TEKST Ingrid Weme HOVUDFOTO: Anton Tsjekhov, ukjend fotograf

Kirsebærhagen i 1949 på Det Norske Teatret. Her ser vi mellom andre Tordis Maursdad med foten på skammel som Ljubov og Edvard Drabløs som den gamle lakeien Firs. Foto: Sturlason.