Bakgrunnsartikkel

Teater er interessant når det ikkje er korrekt

Det korrekte interesserer ikkje Lars-Ole Walburg, som voks opp i det tidlegare Aust-Tysklands kontrollerande diktatur. Nokre månader før muren fall, gifta regissøren seg med ei vest-tysk kvinne og flytta til den andre sida. Men det blei ikkje heilt slik han hadde tenkt.

Skrive av
Åsne H. Dahl Torp
Åsne H. Dahl Torp
Informasjonskonsulent

Walburg set seg ned ved kafébordet og erklærer at han er ganske sliten etter dagens prøvar. Stykket han regisserer har den tunge tittelen Om sjølvmordets anatomi. Det er ikkje første gongen den erfarne regissøren og teatermannen gjestar Det Norske Teatret. For fem år sidan sette han opp ei av dei råare oppsetjingane av Mor Courage og barna hennar som er laga på ein norsk scene, med Ane Dahl Torp som ei dryg utgåve av hovudkarakteren. Ho hadde rockesveis, gulltenner og eit band i ryggen beståande av eit stjernelag frå Noregs svartmetallmusikk-scene, som skulle gi framsyninga «lyden av krig».

Denne gongen vil gamle damer kunne sjå framsyninga hans utan øyreproppar, men innhaldet er ikkje mindre heftig. Om sjølvmordets anatomi handlar om tre generasjonar kvinner som alle lir av depresjon. To mødrer tek livet av seg, den yngste kvinna vel å stanse den vonde sirkelen i å gjenta seg sjølv med andre drastiske middel.

Depresjon og arv

Men Om sjølvmordets anatomi er mørk materie å jobbe med, og i tillegg går handlinga i stykket føre seg i tre parallelle tider – samstundes. Det er krevjande å halde styr på.
- Det er litt som eit partitur for eit orkester, forklarar Walburg.
- Veldig vakkert!

Den britiske dramatikaren Alice Birch skreiv stykket etter å ha blitt interessert i korleis det påverkar ei dotter dersom mora vel å ende livet, om det faktisk går an at sjølvmord på eit vis kan gå i arv. Når Lars-Ole Walburg set stykket i scene er han den første mannen som har fått løyve til å sette i scene eit stykke av Birch. Til no har kvinnelege regissørar blitt prioriterte.

- Eg veit ikkje om vi kan arve depresjon og andre psykiske tilstandar av foreldra våre. Personleg vil eg seie det ikkje handlar om DNA, men om sosialisering. Eg lener meg litt mot Conrad Lorenz sine teoriar der, seier regissøren.
Den austerrikske etologen han refererer til, meinte at mykje åtferd hos dyr kan ha eit genetisk grunnlag, til dømes at fuglar vil flyge, og at påverknad (preging) tidleg i livet vil utløyse ei viss type åtferd seinare i livet. Under forskinga si fekk han til dømes nyklekka andungar til å tru at han var mor deira. (Ei lita fotnote her er at forskaren under krigen var med i nazistpartiet i Tyskland.)

Gjertrud Jynge spelar Carol i Om sjølvmordets anatomi, ei kvinne som synest livet er for tungt til å bere. Men ho vil halde det ut så lenge ho kan, for dotter si. Foto: Magnus Skrede.

- Men det vi gir vidare til våre barn utan å tenkje over det er på ein måte ustoppeleg, held Walburg fram.
- Som dotter, å sjå korleis mor di oppfører seg. Å oppleve tap i livet … Du vil ta med deg noko av foreldra dine i livet ditt. Det er slik åtferd blir ført vidare i generasjonar.

Regissøren ser mange likskapar mellom seg sjølv og faren sin, og nokre av desse likskapane avskyr han. Nokre sider har han vald å opponere imot, som faren sin hang til inngåande å studere manualar. Det har gjort regissøren ute av stand til å lære seg noko som helst gjennom å lese omfattande tekniske beskrivingar. Han nektar plent å opne dei.

Voks opp i DDR

På same måte som foreldre set sitt preg på barna sine, kan kanskje også ein stat sette sitt preg på innbyggjarane sine, som ein slags streng formyndar? Korleis har det aust-tyske diktaturet Deutsche Demokratische Republik, altså DDR, prega Lars-Ole Walburg? Han blei fødd i 1965 i Rostock som eitt av to søsken. Foreldra var akademikarar, faren professor og mora lærar. Han hadde ein trygg og god oppvekst, ifølgje han sjølv. Men ufri. Han kunne for eksempel ikkje utdanne seg til det han ville. Og stadig hadde han denne kjensla av at det var noko meir der ute, at han gjekk glipp av noko, utan å vite heilt kva det var. Han ville reise, han ville sjå, møte menneske som tenkte annleis, leve stort. Men staten som kontrollerte alt, hindra han.

Kaja Varjord spelar Anne, dotter til Carol. Ho slit med rus og depresjon og endar til slutt med same lagnad som mora. Foto: Magnus Skrede.

- Eg har problem med å forklare for dotter mi korleis det var å leve under DDR, seier Lars-Ole Walburg etterfølgt av ein latter. Han pratar ein engelsk med sterk tysk aksent, leitar etter dei rette orda.
- Men det var underlege tider, seier han med eit ettertenksamt smil.
- I dag er det ikkje så vanskeleg å forstå kvifor eg ville reise. Det var undertrykking, det var ein mur som stengde oss ute frå omverda. Eg hadde kjensla av ikkje å få puste i dette landet. Eg hadde ikkje eit fælt liv i DDR, men det var ikkje nok for meg. Eg syntest styresettet var dumt og anti-demokratisk. Eg var ein ung mann og hadde ikkje lyst til å leve i eit lite land utan moglegheit til å sjå verda. Det var så mykje å oppleve, og eg hadde berre dette eine livet.

Etter at han hadde avtent den treårige militærplikta, hadde ungdomskjærasten fått utreisevisum grunna ei utdanning ho skulle ta. Staten sørga for at ho blei send ut av landet dagen før han kom heim frå tenesta, slik at dei to ikkje skulle møtast. Dei ville ikkje at han skulle ønske det same: Å forlate Aust-Tyskland.
Men det var for seint. Lysta hadde budd i han så lenge han kunne hugse.

Illegale festar og kunstnarleg vekking

Som 20-åring blei han tilsett som frivillig i Fernsehen der DDR, det største propagandamiddelet myndigheitene hadde til rådvelde. Her blei han etter kvart journalist og var med på å produsere alt frå underhaldning til nyheiter. Det var midt på 80-talet og Walburg blei raskt del av eit pulserande uteliv- og kunstnarmiljø i Berlins austdel. Kanskje var det også i denne tida at klesstilen sette seg? Svart olabukse, svart hettejakke og ofte svart skinnjakke med mange glidelåsar. Kleskoden gir framleis inntrykk av opprør og revolt.
- Vi hadde dei beste festane! ler han. Folk kom inn frå Vest-Berlin i helgene for å feste på aust-måten.

Lars-Ole Walburg instruerer skodespelarane under prøvane på Om sjølvmordets anatomi. For å lære teksten og flyten mellom scenane har dei mellom anna kasta ein ball seg imellom. Foto: Magnus Skrede.

Det var illegale festar der den komande eliten innanfor kunst og kulturliv knytte band. Han gjekk på konsertar og såg masse teater. Kulturen var underlagt sensur, men kunstnarane var flinke til å få fram det dei meinte utan å seie akkurat det, og publikum var gode til å lese mellom linjene. Han byrja å få lyst til å skape noko sjølv, og det første teateret han sette i scene var – overraskande nok – ei varieteframsyning med klovnar og sjonglørar. Sjølv om framsyninga ifølge han sjølv var heilt utan politisk innhald, opplevde han på denne tida å ha det statlege overvakingspolitiet utanfor huset fleire gonger. Tre personar i ein bil følgde med på kva han gjorde, og han blei nekta å dra inn til byen.
- Det var ganske vilt! kommenterer han.

Det var også i denne tida unge Walburg møtte kvinna han seinare skulle inngå eit pro forma-ekteskap med, ei vest-tysk venninne av kjærasten hans. Eitt og eit halvt år etter at dei søkte om å få gifte seg, fekk han sleppe fri, som han sjølv seier det. Da kom utreisevisumet han hadde lengta slik etter, og han flytta til Vest-Tyskland. Få månader seinare fall muren, og han og venninna kunne skilje seg.

Han skjøna med det same han var på den andre sida at fridomen ikkje berre var av det gode.
- Det er masse eg saknar med DDR! Å leve eit liv der pengar ikkje har noko å seie gjer at folk er nærare kvarandre. Det kjennest…. varmare. I Vest var – og er – pengar det viktigaste. Men han kunne studere det han ville.

Del av den kunstnarlege eliten

Det blei studiar i skodespelarkunst, dramaturgi og regi i Berlin. Her møtte han fire medstudentar han starta friteatergruppa Theater-Affekt i lag med. Dei drog etter kvart til Berlin der dei sette opp alt frå greske klassikarar til Goethe, men «very crazy style», forklarar han. På denne tida var det 400 friteatergrupper berre i Berlin, og Theater-Affekt var ein av sju grupper som fekk offentleg stønad. Så fekk dei tilbod om å vere kunstnarlege leiarar ved Theater Basel i Sveits, noko som var ei gedigen anerkjenning. Herifrå blei Walburg og kompanjongane raskt del av etablissementet innan den tyskspråklege teaterverda. No har han vore tilsett som regissør og dramaturg ved Deutsches Schauspielhaus i Hamburg, Burghtheater Wien og Schauspielhaus Zürich. Våren 2019 takka Walburg av etter ti år som intendant ved Staatstheater Hannover - og så kom korona.

Lars-Ole Walburg i samtale med skodespelaren som spelar Bonnie, dottera til Anne. Ho vel å stogge den destruktive spiralen som spinn rundt henne og formødrene. Foto: Magnus Skrede.

Nyleg la han bak seg eit regioppdrag i Austerrike, spelt for ein halvfull sal. For å regissere Om sjølvmordets anatomi, måtte han opphalde seg åleine på eit leilegheitshotell i Uranienborg i karantene dei første ti dagane. Jula og 19-årsdagen til dottera gjekk han glipp av. Sjølve juledagane var han i einsemda ein stad han kallar «Jonestabrein… Jonestadbrøin…» som viser seg å vere Jostedalsbreen. Premieren 15. januar er det ingen som heilt veit korleis blir – eller om den blir. Kunsten har fått ein ny tilleggskostnad av uvisse for dei involverte, og det kan vere vanskeleg å finne motivasjonen.

Mindre tolerant ordskifte

For ein som er vaksen opp i ein sterk og kontrollerande stat, er det kjente takter når staten styrer kunsten. Men sjølv utan korona-restriksjonar merker regissøren den siste tida at reglar og påbod blir stadig meir gjeldande innan teateret. Det er for eksempel ikkje tillate å røyke på ein scene når det er barn til stades. Tidlegare hadde dei ikkje-røykepausar under teaterprøvane for ikkje-røykarane, fortel regissøren. Nokre av restriksjonane er av det gode, men han merkar ei gryande uro for korleis også samfunnsdebatten dreier i ei både polariserande og einsretta retning.
- Nokre hevdar å ha rett, og det er blitt vanskelegare å diskutere.
Walburg, som er vaksen opp i eit samfunn der det å uttrykke meiningane sine faktisk var forbode, kjenner eit behov for å skrike. Høgt!
- Men det er kanskje ikkje min rett akkurat no, for eg er ein gamal, kvit, heteroseksuell mann, seier han.

Teatersjef Erik Ulfsby har sansen for å få inn registemmer frå den tyske, meir ekspressive tradisjonen. Sterke verkemiddel, tekstar om liv og død og lite småsnakk harmonerer godt med tanken teatersjef Erik Ulfsby har for teateret. Foto: Magnus Skrede.

Dette er noko av bakgrunnen for at Walburg og kona, som er dramaturg, har vald å trekke seg litt tilbake. Dei bur delvis i leilegheitene i Hamburg og Berlin, delvis i eit hus på landet midt imellom dei to byane.
- Eg er nok blitt litt resignert på grunn av samfunnsutviklinga, ja. Ikkje bitter, men bekymra. For meg har teater vore ein måte å kommentere samfunnet på. Det er blitt vanskelegare, alt er meir ufritt, seier han med ei alvorleg mine.
- Det politisk korrekte teateret er ikkje teateret eg elskar.
Han siterer ein annan stor tysk teaterpersonlegdom, Franz Castorf, som har sagt noko slikt som at «Til slutt blir det vel vegansk teater».
- Det er utviklinga no. For meg er teater den siste staden der det kanskje er nødvendig å vere politisk ukorrekt.

Vil melde noko

Teaterframsyningane hans har ifølge han sjølv alltid eit politisk tilsnitt. I ulikskap med mange norske kollegaer innan faget, meiner han det er maktpåliggande å bruke teateret instrumentelt:
- Eg er eit politisk menneske, og eg kan ikkje skilje den eg er frå regissøren eg er. Men eg kan ikkje berre argumentere ut frå eitt synspunkt. Vi må starte diskusjonen på scenen og med publikum, meiner Walburg, som meiner at teateret sjølv har eit problem i at dei som lagar – og ser – teater stort sett er venstrevridde og at teateret sjølv blir ein del av denne polariseringa.
- Men teater er ein bra plattform for å presentere ulike kunstelement for å gi ny innsikt, forklarar han, og håpar at teateret i framtida vil bruke denne moglegheita.
- Om sjølvmordets anatomi handlar djupast sett om menneske og forholdet oss imellom. Dette har vore interessant for oss i uminnelege tider, og vil fortsette å vere det, seier regissøren.

For det er dette han brenn for: Å fortelje historier som vekker kjensler i publikum og får dei til å gløyme verda der ute – og kanskje sjå verkelegheita på ein litt ny måte etterpå. For å oppnå ei ny innsikt må ein kanskje forsøke å sjå korleis andre tenkjer, og det er kanskje ikkje alltid behageleg. Da må det kanskje litt tysk politisk ukorrektheit til.