Bakgrunnsartikkel

Eit hus er vanlege folks historiebok

Eg skriv desse linjene på kjøkkenet heime. Eg liker dette huset, korleis sollyset kjem inn vindauga på fine dagar, korleis huset ligg nøkternt og usentimentalt i enden av gata. Det er eit bra hus, det beste eg har budd i.

Skrive av
Frode Grytten
Frode Grytten
Forfattar og dramatikar.

I eigedomsmeklarens særeigne marknadspoesi blir husa i mitt nabolag skildra slik: Innholdsrik og funkispreget familiebolig i rekke med nydelig beliggenhet. Meklarane er rause med ord som deilig, solrik, romslig, fleksibel, tidlaus.

Og vi flyttar inn i desse husa våre som om vi skal bu der til evig tid, som om ingenting forferdeleg skal skje. Sjølv om vi veit at våre dagar er naturleg avgrensa, sjølv om vi kjenner til alt som kan gå til helvete.

Det er ikkje sikkert vi finn ut av det med kvarandre der inne, det er ikkje sikkert vi har bygd på fast grunn, det er ikkje sikkert brannvarslaren funkar. Vi bur alle under vulkanen. Alt mogleg kan skje der vi har skapt våre liv.

Illustrasjonsfoto.

Jo, det kan skje. Og det skjer. Oftare og oftare skjer det. Katastrofen treffer oss. Vårt levesett pressar naturen, og naturen slår tilbake med si enorme, usynlege hand. Folk mistar husa sine eller står tilbake med ein samtidsruin.

Illusjonen om vårt eige blir rive vekk. Hus og heim er slett ikkje okkupert av evigheita. Stilt overfor slike enorme krefter manglar vi praktiske alternativ. Vi er gitt liten sjanse til å kontrollere vår eiga kaotiske samtid.

Det er dette som hender med familien Svendsen i Inn frå regnet. Flaumen treffer bygda og huset deira. Og så lenge tv-kamera står på, er dette ei felles erfaring, eit drama og eit sjokk, noko som kunne ha hendt oss alle.

Men stormen opnar også opp dei private romma deira, drar sløret av nostalgi til side, fjernar slusene hos familiemedlemmene og viser det som finst bak fasaden. Stormen opnar opp for eksistensielle spørsmål.

Når vatnet kjem piplande inn i det trygge, blir vi nøydt til å sjå nærmare på oss sjølv. Vi må sjå på dei relasjonane vi har skapt og det kulturelle og økonomiske systemet vi er ein del av, anten vi vil eller ikkje.

Ja, om vatnet tok til å stige heime hos deg, kva tre ting ville du har berga ut før stormen tok dei? Svar kjapt. Kva tre ting hadde du tatt med? Jepp, berre tre ting! Eg veit, eg veit, det er nesten umogleg å svare fornuftig.

Heimen er fylt med alt vi har samla og lagra. Alt vi treng for å leve og fungere, sove og dusje, kvile og tenke, pusse tenner og lage middag. Alt vi omgir oss med fordi vi liker dei, bøker og bilde og plater og nips.

Heimen er også vår emosjonelle arkeologi, ein oppsamlingsstad for minne og fortid og kjensler. Her finst lag på lag med preteritum vi kan grave i om vi ønsker. Kva liv har vi levd? Kva veit vi eigentleg om våre eigne liv?

Heime er viktig. Heime får oss til å plystre. Heime får oss til å nynne.

Heime får oss til å banne. Heime får oss til å drøyme oss vekk frå heimen. Heime får oss til å drøyme om å komme heim.

Heime er dei kvadratmetrane på jorda der vi sjølv bestemmer, som vi trur vi sjølv har kontroll over. Når verda går av hengslene der ute, kan vi trekke oss tilbake til heimen, komme oss inn frå regnet og koke ein kopp kaffi.

Mens politikarar og samfunnstoppar får sine liv og erfaringar teikna ned i biografiar og bøker, er eit hus vanlege folks historiebok. Heimen utgjer ramma for dagleglivets historieforteljing. Kva skjedde eigentleg her?

No er det mørkt ute. Eg ser frontlykter og baklykter på bilane nede på den regnvåte vegen. Eit fly blenkar raudt oppe på himmelen, det er på veg austover. Det glitrar frå vindauga i nabolaget. Nokre har pynta til jul.

Våre hus vil aldri hamne i D2 eller magasin som skriv om spesiell og unik arkitektur. Men kjem du på innsida av dei romma, veit du at dei er fulle av liv og fulle av historier, ein komplisert scenografi for våre daglege liv.

Desse dagane i familien Svendsens liv er gjerne deira ground zero, men alle som har rast mot nullpunktet, veit at jo nærmare du kjem botn, jo meir komisk blir det. Og midt i kaoset finst kanskje forsoninga og nye rom.

Teksten er skrive i november 2020.

Bylinefoto: Linn Heidi Stokkedal . Alle illustrasjonsfoto: Magnus Skrede