Da Damiaan De Schrijver (Maatschappij Discordia) og Matthias de Koning (tg STAN) frå to av Belgias mest særprega og internasjonalt ettertrakta teaterkompani las Eg er vinden, bestemde dei seg med ein gong for å sette opp stykket.

To menn utan namn, berre referert til som Den eine og Den andre, treffest på nytt, mange år etter at den eine av dei drog sin veg. Dei er i lag i ein imaginær seglbåt på tur over havet. Som i alt Fosse skriv, er språket også her ein viktig ingrediens, og pakkar seg rundt tomromma. Stilla ber like mykje meining som orda, og det som ikkje blir sagt, er minst like viktig som det blir blir sagt. Det blir opp til publikum og skodespelarane å fylle dei tomme romma. Spelestilen til skodespelarane er heilt særprega. Den er intens, men karakterane blir representerte, aldri spelte fullt ut.

Gjennom Fosses tekst undersøker Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning tema som einsemd, identitet og tap i ei meditativ form med eit minimum av rekvisittar. Resultatet blir ei framsyning som reflekterer over filosofiske og eksistensielle tema, ofte med ein tragikomisk undertone.

ENGLISH

It’s a rare thing for performers to read a theatre text and immediately decide to put it on stage, but that’s exactly what happened when Matthias de Koning (Maatschappij Discordia) and Damiaan De Schrijver (tg STAN) read Jon Fosse’s ‘Eg er vinden’. Between the large scale productions of their respective companies, they turned ‘Eg er vinden, Ik ben de wind’ into an intimate performance that requires just their presence, the bare language of Jon Fosse and the imagination of the audience.

Two men without a name, simply referred to as the One and the Other, meet again years after one of them left. They are together in an imaginary sailboat on a trip across the ocean. Their action is conceived, invented, and must not be performed but remain imaginary. As in much of Fosse's work, language is very important. His language passes in minute variations and wraps around the voids. Silences mean as much as the words and what is not said is at least as important as the words spoken. It is up to the audience to fill the blank spaces. And to the actors. Damiaan De Schrijver and Matthias de Koning explore themes such as loneliness, identity and loss in this meditative dialogue with the minimum of props. Tragicomically, sometimes desperately, they get entangled in existential philosophies and the abstract text of Fosse.

Eg er vinden, Ik ben de wind is an intimate, poetic performance. A melancholic dialogue between two men who meander between loneliness and connection.

The performance was selected by the Flemish TheaterFestival as one of the leading performances of the theatre season '18 -'19.

Finn ut meir