TEKST Rawdna Carita Eira
I Sápmi 2016 lever menneskene i materiell velstand. De behøver ikke å frykte for å bli satt i fengsel eller torturert for sine meningers skyld. Ett folk fordelt på fire nasjonalstater. Ett folk med flere språk, flere historier, flere livsløp. Det er gått noen hundre år siden våre religiøse ledere ble torturert og drept, våre trommer kaster på bålet og våre hellige steder rasert.
Det er gått førti år siden statsmaktene i Norge, Sverige og Finland sluttet å skille generasjon etter generasjon barn fra foreldre og familie for å plassere dem i internatskoler for på ulike måter, også ved bruk av psykisk og fysisk vold, innprente dem at deres eget språk og kultur ikke duger, at deres verdier ikke holder mål. Det er gått en generasjon.
Penger, paragrafer, påført skam, fortielse og tåkelegging av vår felles historie kan gjøre samme nytte som geværer. Våre hellige steder raseres fremdeles i 2016 for å gi plass til mineralindustri, veier, kraftverk, utvikling. Aldri før har det vært et så stort trykk mot nordområdene som det er nå. Kilene slås fremdeles inn i Sápmi. Små samfunn, familier splittes og settes opp mot hverandre ved hjelp av penger, paragrafer og propaganda. Det er effektivt å skjule seg bak uvitenhet. Det er et valg å forbli uvitende. Det er et valg å åpne øynene. Å se hverandre.
Dagen før “Vidas Extremas” har premiere i Oslo på Samefolkets dag 2016, går det samiske ungdomskoret Vaajmoe på scenen under Jokkmokks vintermarked. Koret består av ungdommer fra svensk og norsk side av Sápmi. Drivkraften til koret er gleden i å komme sammen og synge sammen fordi det er morsomt. Årsaken til at koret ble startet i 2010 er dypere enn det. På kort tid hadde flere unge samer begått selvmord, og et av selvmordene skjedde bare en uke før den samiske ungdomsorganisasjonen Saminuorra skulle ha sitt årsmøte. På årsmøtet møttes ungdoms-organisasjonens representanter og deres venner, fremdeles i sjokk over den beskjeden de hadde fått. I en korridor. Noen hadde en gitar, folk kom og gikk og de bare sang sammen, for å gi utløp for alle følelsene. Senere har de fortsatt å synge.
Hos flere urfolksgrupper i Arktis er selvmordsproblematikk et voksende problem, med selvmordsrater som er mange ganger høyere enn hos majoritetsbefolkningen. Forskningsrapporter som nylig er offentliggjort viser at i det svenske reindriftsmiljøet har én av tre ungdommer mellom 18 og 29 år har hatt selvmordstanker. Lignende funn har blitt gjort på norsk side av Sápmi.
I et intervju med NRK Sápmi forteller ungdomspolitikeren Per Jonas Partapuoli fra Kiruna om hvordan ungdom føler seg utrygge. Angst, depresjon og kampen om arealene tærer på kreftene. Mange opplever at det blir vanskelig å føre tradisjonelle næringer videre med både identitetstap, diskriminering. Man blir fanget i en ond sirkel av maktesløshet, når man ikke lenger klarer å innfri kravene fra samfunnet. “Vi kan ikke påvirke, fordi vi har ingen reell makt. Det er alltid noen utenfor som forteller til oss hvordan vi skal leve og hvor vi skal være. “sier han. De som tar sitt eget liv er unge gutter og jenter. Unge familiefedre. Tilbake sitter mødre og fedre, familie og venner med sorgen og angsten for hvem som er den neste som forsvinner. Og tausheten. Den store øredøvende tausheten.
Jannie Staffansson sier i et intervju med minioritet.se at; – När vi startade Vaajmoe ville vi behålla den där känslan av tillhörighet och av att vi kan läka tillsammans. Att man får vara som man är, att man inte behöver vara perfekt, och att man får sjunga ut känslor. Det är också ett väldigt starkt statement till vuxenvärlden: att vi inte orkar mer.
Sápmis unge anno 2016 er flerkulturelle, de håndterer og krysser landegrenser, kulturelle grenser. De behersker flere språk. Du finner dem i små bygder, ved reinflokker, i sjarker, på gårder, på kafeer, kontorer, universiteter – både nær naturen og inne i pulserende, menneskeskapte storbyer. De reiser, skriver, lager film, musikk, designer – tar tilbake sitt eget språk, utforsker sin egen kultur, sin egen identitet og sin egen plass i verdenssamfunnet. De finner sammen med brødre og søstre andre steder i verden.
Sápmis unge anno 2016 er en enorm ressurs, og deres stemmer klinger klart og tydelig. De trosser århundrer med bevisst undertrykking fra nasjonalstatene. De bygger broer. De finner nye veier. De lager nye ildsteder. Men de bærer også med seg ekkoet av de som forsvant. Språk forsvinner. Kunnskap forsvinner. Historie forsvinner. Mennesker forsvinner. Stemmer forsvinner. Ungdomskoret Vaajmoe ble født av en tragedie. Nå synger de for livet. For de som har gått bort. For å gi styrke og kraft til de som er igjen. Og Sápmis rappere rapper. Sápmis unge kunstnere står opp og sier hva de mener. I Vidas Extremas finner kunstnere fra Sápmi, Guatemala og Norge sammen. Vi er her. Vi lever. Vi vil leve. Sammen med våre brødre og søstre. Sammen med vår familie. På våre egne premisser.Vi er her ennå.
” Men ikke frykt. Min venn. Et sted i verden er det noen som føler som du. Et sted i verden er det noen som ser deg”. – Sigbjørn Skåden, Vidas Extremas 2015.
