Bakgrunnsartikkel

Minneord over Nils Jansen

Nils Jansen (30. mars 1959- 25. januar 2021) ble så alt for brått borte. Den snille bamsen som spilte så nydelig og vakkert. Han spilte i orkesteret på utallige musikaler ved teateret. I over tretti år har teateret hatt gleden av Nils, han beriket musikkarrangementer og miljø med sin varme personlighet og dyktige og svært allsidige musikalitet.

Skrive av
Svenn Erik Kristoffersen
Svenn Erik Kristoffersen
Musikksjef

Nils behersket alle fløytene: piccolo-C- alt- bass og kontrabassfløyte. Den siste laget av et avløpsrør. Og han spilte teknisk overbevisende på alle sine klarinetter; piccolo-ess-Bb-A-alt-bass- og kontrabassklarinett.

Men han fikk ikke gjort ferdig sitt subkontrabassklarinettprosjekt, en klarinett som skulle enda dypere enn Tubaxen. Og ingen kunne brumle som Nils. Det ristet i hele huset når Nils dro på med saksofonene sine. Det finnes neppe en musiker som behersker så mye som han gjorde, ja han spilte alle saksofonene også, med like stort overskudd; sopranino-sopran-alt-tenor-baryton-bass-kontrabass og subcontrabass-saksofon(tubax). Den siste er det vel bare sju av i hele verden. Altså et lydomfang som er helt unikt.

Heile orkesteret i Halve kongeriket.
Heile orkesteret i Halve kongeriket.
I Kan nokon gripe inn.
I Kan nokon gripe inn.
Med kontrabassfløytei Kan nokon gripe inn.
Med kontrabassfløytei Kan nokon gripe inn.
I kostyme i lag med medmusikantar i Spelemann på taket.
I kostyme i lag med medmusikantar i Spelemann på taket.

Nils investerte også i instrumenter som sarrusofon og taragott og masse annet som få hadde kjennskap til før Nils kom inn døra, blid som solen med et nytt instrument, «hør på dette, a!!!!».

Og manglet det en halvtone oppover eller nedover i registeret, borret Nils hull og loddet på en ny klaff og eller skjøtet på originalinstrumentet.

For å lære seg å huske alt øvde han fingersetning både i søvne og på brystkassa når han slappet av i garderoben.

Han var en svært respektert jazz-musiker med fantastiske soloer og fraseringer, men spilte også moderne og klassisk med den største naturlighet.

Nils Jansen på scenen under fotogjennomgang av Tolvskillingsoperaen i november 2020.

Å skrive arrangementer med Nils i bakhodet var en fryd, alt var rett og slett mulig. Absolutt alt. Og hvis en regissør ba en musiker om å si en replikk eller gjøre noe visuelt, så stilte og spilte Nils gladelig opp.

Som kollega og venn var han snill og morsom. Han humrende latter vil for alltid sitte i veggene i musikergarderoben og i kantina. Han snakket direkte og varmt til folk, og når han ikke likte noe sa han klart i fra. Svært klart. Nils var lite jålete og kunne komme rett fra et murerprosjekt hjemme i hagen, inn på teateret, vasket seg på hendene, ristet av seg støvet og spilte som en Gud ti minutter etterpå.

Datteren Mina var ofte med på teateret og de var veldig stolte av hverandre. Mange av forestillingene har hun sett utallige ganger mens pappa var på jobb.

Det er et stort savn å miste Nils og vi minnes ham med den største respekt. Tolvskillingsoperaen er dedisert til Nils Jansen.