TEKST Christina Hætta og Nicolai López, Hætta Productions
Det hele startet sommeren 2010 på Riddu Riđđu festivalen i Kåfjord hvor jeg møtte Lisandro for aller første gang. Jeg som daværende produsent for festivalen og Lisandro som leder for teatergruppen og kultursenteret Sotz`il Jay. Lisandro og Sotz`il ble i Kåfjord i to uker og vi fikk mye tid til å dele av kulturene våre.
Jeg husker vi satt ved elvebredden en av de varme sommerdagene og vi var ikke fri for ting å prate om. Vi snakket om skapelsesberetningene, stjernehimmelen, de eldres kompetanse som forsvinner. Viktigheten av å bringe med seg språket og tradisjonskulturen videre gjennom både tradisjonelle og moderne kunstuttrykk. Vi knyttet vennskapsbånd mellom Sápmi og Guatemala denne sommeren. Et vennskap som skulle vise seg å bli viktigere enn vi trodde.
En måned etter at Sotz`il hadde vendt hjem til Guatemala blir Lisandro kidnappet på vei til skolen han var rektor på. Den norske ambassaden og hans familie forsøker forgjeves å forhandle med kidnapperne. Noen timer senere blir Lisandro funnet i en veikant. Torturert. Drept. Med bein og hender knyttet sammen, og med en lapp på brystet hvor det sto «De som følger i hans fotspor vil også lide samme skjebne». Lisandro var gruppens tredje medlem som ble drept.
Daværende ambassadør for Norge, Lars Vaagen, skrev i sitt kommuniké etter drapet: «I dette tilfellet, der avrettingen skjedde så kort tid etter bortføringen, og i lys av drap på to andre personer knyttet til Sotz`il Jay i 2009, er det nærliggende å tenke at mordet på Lisandro ble utført for å sette en stopper for hans arbeid for maya-kulturen». Drapet på Lisandro gav viktigheten av Riddu Riđđus arbeid en styrket dimensjon og viste hvor uendelig viktig det er med et internasjonalt samarbeid urfolk imellom. Lisandros historie er en sterk påminnelse om at retten til å ytre seg ikke gjelder alle, at mange er villige til å ofre livet sitt for ytringsfriheten, og at i et land som Guatemala er kunsten kanskje folkets aller viktigste stemme.
Høsten 2012 reiste vi til Guatemala, jeg og min samarbeidspartner og samboer, Nicolai López. Drapet på Lisandro preget meg fortsatt sterkt og jeg hadde et sterkt behov for å besøke hans gravsted og ta farvel med en god venn. Vi kombinerte turen med å jobbe for Riddu Riđđu, knytte sterkere bånd til Sotz`il, og hente kunnskap og inspirasjon hjem til Sápmi. Ukene besto av mange viktige, fine og inspirerende møter med dyktige kunstnere og viktige kulturbærere. De bar alle med seg historier fra borgerkrigen, fra motstandsbevegelsen, assimilering, undertrykking, korrupsjon og drap.
Forestillingen La danza de la vida (Livets dans) av hip hop gruppen Guatemaya fra favelaen i Guatemala City preget oss sterkt, og vi diskuterte hip hopens betydning som en viktig stemme og virkemiddel for urfolk i verden. Vi ble kjent med historiene til vår venninne Rosa som vokste opp som barn av motstandsbevegelsen. Vi ble kjent med et land i fred, men hvor kriminalitet, korrupsjon og undertrykkelse fortsatt regjerer. Et land hvor mayaene er i flertall, men har kun verdi som turistobjekt.
Et Guatemala hvor de unge har mistet all tiltro til det politiske systemet. Et utrolig vakkert, fargerikt og kontrastfylt land hvor kunsten er menneskenes fremste stemme og viktigste våpen.
Alle disse historiene og menneskene ble inspirasjonskilden jeg og Nicolai bragte med oss hjem til Det samiske nasjonalteatret og regissør Jon Tombre. Vi er utrolig takknemlig for at Det Samiske nasjonalteatret turte å realisere vår prosjektidé. Beaivvaš er et viktig samisk fyrtårn og en viktig stemme for verdens urfolk. Vi ønsker også å takke vår enestående regissør Jon Tombre som villig lot seg inspirere av Guatemala og som har ledet det kunstneriske arbeidet med stø hånd. Vidas Extremas har vært et viktig utvekslingsprosjekt mellom samiske og maya kunstnere og kulturbærere, hvor vi fortsetter å knytte vennskapsbånd. Vidas Extremas er en stemme for Lisandro, Guatemala, Sápmi og for verden.
Hvordan forklare at hjertet er mitt hjem og at det flytter med meg. Hvordan forklare at også andre bor der mine brødre og søstre.
(Nils Aslak Valkeapää, ruoktu váimmus).
