Gjestespel frå Västanå teater i samarbeid med Epo Art AS.

Dette er forteljinga om kjærleiken mellom ein mann og bikkja hans, om blodhemn og den rastlause ventinga.

Skote hunden, seier eg. Og eg ser ho stå og sjå ned. Hunden kan ikkje vere drepen, det går ikkje an å drepe hundar. Ho seier at hunden er skoten. Nokon har drepe hunden. Han har skote hunden og han skal døy. I kveld skal han døy

Jon Fosse har sjølv sagt dette om hunden som motiv: «Eg trur at hunden har noko med språklaus forståing å gjere, og eg prøver vel kanskje å nærme meg, å skrive fram, ei slags språklaus forståing for eksempel i pausane i stykka. Når dette er sagt, høyrest det litt feil ut. Eg trur vi må vere opptatt av noko, vente på noko, på Hunden, på Gud, på Kjærasten, på Godot.» Og så kan hunden komme er frå boka To Forteljingar.

----

And Then May the Dog Come
Guest performance from Västanå teater / Epo Art AS.

This is the story of the love between a man and his dog, about revenge and about restless waiting.

Shoot the dog, I say. And I see her standing and looking down. The dog can’t be killed. You can’t kill dogs. She says that the dog has been shot. Someone has killed the dog. He shot the dog and he shall die. He shall die tonight.

Jon Fosse has said the following about using the dog as a motive: “I think that the dog has something to do with understanding without language, and I’m probably trying to approach that by writing, a sort of understanding without language in, for example, the pauses in the play. Having said that, it sounds a bit wrong. I think we need to be interested in something, wait for something, the Dog, God, Love, Godot.” And Then May the Dog Come is from the book entitled Two Tales.