Tilbake til Vidas Extremas

GUATEMALA – smerte og håp

Dagens Guatemala bærer fremdeles preg av den langvarige borgerkrigen og av historiske strukturer som deler landet i to deler. En liten del av befolkningen sitter med alle pengene og makten.

TEKST Mariel Aguilar-Støen

Alle skal heve seg, alle skal kalles inn, det skal ikke være en eller to grupper som skal ligge bak de andre.

Popol Vuh, Maya hellig bok.

Her gråt ingen, her vil vi bare være mennesker.

Del av et diktet Vi vil bare være mennesker av den forsvinnende poeten Otto René Castillo.

Bein. Hodeskaller. Tenner. Et stykke skittentøy. Menneskelige levninger. 200,000 mennesker ble drept og 45,000 forsvant under borgerkrigen i Guatemala. De fleste av dem var urfolk, mayafolk. De dukker opp over alt, de døde. I massegraver. Deres øyner ser oss i mørket. Deres stemmer snakker til oss når vi prøver å sove. De hadde alle sammen små, ydmyke navn. Catalina Chub, Mateo Calvan, Gaspar Santiago Ceto, Elvira Oxom. De bodde på steder, små og store, Chajul, Tzalbal, Samac, San Sirisay. Det var travle markedsdager, der de som døde bodde. Folk som døde giftet seg, festet, lo, drømte, elsket. Solen gikk opp og ned, da de var i live, og den dagen de døde, etter å ha blitt torturert, voldtatt. Og solen fortsatte å gå opp og ned etter at de forsvant og døde. Jentebarn, guttebarn, kvinner, menn, bestefar, mor, far, onkel, tante, barn som ikke var ennå født. Alt ble stille. Igjen lå de døde og de tusener av historier som aldri skulle bli fortalt, tausheten, fortielsen av frykten, smerten, raseriet …

Vidas-Extremas-Beivvas

Det er mange kamper som fremdeles gjenstår i Guatemala for å oppnå langvarig fred. En av dem er kampen for rettferdighet. Fred er ikke bare mangel på væpnede aksjoner, fred hviler i forsoningen. Det krever at man er i stand til å se seg selv i andres smerte, at man kan gjøre noe med den skammen det innebærer å vite at så mange døde. De fleste ble drept av de militære, av staten. Drept.

Dagens Guatemala bærer preg av den langvarige borgerkrigen og av historiske strukturer som deler landet i to deler. En liten del av befolkningen kontrollerer rikdom og alt som følger med det. Den største delen av befolkningen lever i fattigdom og mangler muligheter som kunne gjøre deres liv bedre. De første er hvite de andre er urfolk og mestiser.

Majoriteten, og særlig kvinner og urfolk, mangler tilgang til skole, helsetjenester, politisk deltakelse og verdig arbeid. Landet kjennetegnes av korrupsjon: politikere er mer lojale mot sine finansieringskilder enn mot folk som valgte dem, næringslivet betaler bare smuler i skatt, rettssystemet er svakt, ulovlige aktører, som for eksempel narkohandlere, blomstrer og trives i samfunnet, mange unge flykter til andre land på jakt etter et bedre liv. Nesten like mange mennesker blir drept i landet i dag, 20 år etter at fredsavtalen ble signert, som under borgerkrigen.

Vidas-Extremas-med-reinsdyrhornI oktober 2015 ble en ny president valgt. Den nye presidenten har koblinger til de mørkeste aktører fra borgerkrigen, militæretterretning, militære involvert i narkohandel, og den mest konservative fløyen av næringslivet.

Mens de som sympatiserer med de korrupte og voldelig militære roper på en ny runde på slagmarken, vil guatemalanere flest kjempe i rettssalene, de vil få tilbake kongressen, de vil endre lover, de vil ha en likere fordeling av rikdom. Et av skrittene på veien dit er kunne bidra til å fortelle og skrive historien. Rettferdigheten bygger på det kollektive minnet om borgerkrigen, dens årsaker og konsekvenser. For fremtiden er alltid åpen men avhenger av hvordan fortiden forhandles kollektivt i nåtiden. Det er for mange som døde og for mange som forsvant under borgerkrigen i Guatemala. Man trenger flere timer og mye krefter for å kunne lese alle de navnene i de 480 sider lang delen av rapporten om borgerkrigen som navngir de som mistet livet under borgerkrigen. For å kunne gå videre bør alle som mistet noen oppleve forståelse for at de krenkelsene de ble utsatt for ikke kan rettferdiggjøres på noen som helst måte. Det var rett og slett uhyrlig feil.

Store motsetninger kjennetegner Guatemala. Om man skulle finne et kjennetegn som definerer guatemalanere er at vi ikke gir oss. Guatemalanere er sta: «de kan kutte grener men frøene forsvinner aldri» sies ofte der hvor jeg kommer fra.

Sorte-hull-Vidas-Extremas

En ting som alltid imponerer av guatemalanere er deres uuttømmelige evne til å gjenreise sin verdighet. Når man ikke har noe igjen, mistet familien, mistet jorden sin, mistet huset sitt, mistet bardomen sin, ungdomsårene, mistet skolegang, ble voldtatt, forfulgt, da er verdigheten det eneste man har igjen. Og den verdigheten har guatemalanere vist gang på gang. I 2013 ble en diktator stilt for retten tiltalt for folkemord takket være det langvarige arbeidet fra sivilsamfunnet med urfolkorganisasjonene i spissen. Med hodet hevet vitnet et dusin urfolkskvinner i rettsalen og fortalte om uhyrlige seksuelle overgrep. Kvinnene måtte trøste tolkene, da stemmene deres brast av gråt når de skulle oversette fortellingene.  Så uendelig mye grusomhet ble fortalt i den rettsalen. Så mange tårer falt. Så mye håp ble vakt da den fallende dommen ble lest opp. En uke etter fortalte ofrene hva de forventet som erstatning: at den sanne historien skulle bli pensum i skolen, at staten offentlig skulle be om tilgivelse, at monumenter skulle bygges for å hedre minnet til de som mistet livene sine, de som forsvant, de som ble voldtatt, de som måtte rømme, at deres historier ikke lenger skulle bli fortiet. Dommen ble opphevet, men kampen er ikke over.

I januar 2016 ble arrestordre mot 18 militær topper utstedt av Guatemalas påtalemyndighet. De skal stilles for retten for drapet på over 500 mennesker, barn, kvinner og menn, hvis levninger ble funne i en massegrav. Noen av de militære skal stilles for retten for forsvinningen av en 15 år gammel gutt. Våre døde og forsvinnende har kanskje gitt oss en gave: muligheten til å endre samfunnet gjennom kampen for å hedre dem. Det er mye skam i Guatemala, så mye at det gjør vondt. Den lar oss ikke sove. De døde må hvile i fred for at de levende kan se fremtiden. Bare rettferdighet vil gi alle fred, de som skal hvile og de som skal bygge. Det er for livet og ikke for døden at kampen fortsetter.