AFTENPOSTEN
Mona Levin
Slik har alltid Jesus Christ Superstar vært tenkt, men sjelden spilt så tydelig som i denne omtolkede versjonen for vår tid. Rock møter symfoni, black metal møter lyset i en politisk potent regi, enda ett i serien av gjennombrudd for Erik Ulfsby. Scenografen Nora Furuholmen tar scenerommet i total besittelse: Den forhatte muren er der, men også togskinnene gjennom porten til Auschwitz. Referansene til fortid og nåtid er utallige: Kreml-muren, palestina-skjerf, Hitlers plattform, Gadaffi, latin-amerikanske oberster, Herodes som en charter-Svein i bassenget, omgitt av bimbos, alt innfanget og utvidet i lekker lyssetting (Terje Wolmer / Ola Bråten)(...)Atle Halstensens musikalske omarbeidelse er selve atomkjernen i oppsetningen; i et eksplosivt nytt klangbilde gjenoppstår slitne sanger. Volumskiftene er kolossale - fra helsefarlig, smertefullt rocka utladninger til de mest stillferdige ballader - men lyddesignen (Tore Gustavsen) lar teksten slippe frem, og den får helt nye dimensjoner i Ole E. Bøs oversettelse. Hans-Erik Dyvik Husby fra Turboneger viser seg å være et godt valg som Jesus. Han fyller scenen med en egen ro, overrasker med sitt lyriske uttrykk og sin forbilledlige diksjon.(...) Han får den aller beste støtte i Charlotte Frogners Maria Magdalena - neddopet og til salgs, javel, men til randen full av kjærlighetsglød. Og for en stemme! (...) Ensemblet på Det Norske Teatret - godt utfylt og støttet av studenter fra Bårdar Akademiet - spiller lojalt i en rekke småroller, og ingen detalj er uvesentlig. "Ensemble" betyr noe stort i en slik helhetlig sammenheng, og når alle til slutt, med et digert lysende kors bak seg, heises opp som symfoniorkester, barbent i Bjørvika, velger jeg å tro at det sier noe om en ønsket sammensmelting av rock og opera, om kunstens betydning i vår tid. Og om religionens.
Les heile kritikken her
DAGENS NÆRINGSLIV
Ane Farsethås
Noen har kanskje blitt mistenksomme av all medieoppmerksomheten, men her er det bare å feie all skepsis til side: Hans-Erik Dyvik Husbys debut som Jesus er en kraftprestasjon av de sjeldne. Ikke bare på grunn av rockesangerens innlevelse, rå stemme og tilstedeværelse på scenen. Men også fordi forestillingen samlet sett er musikkteater på høyt nivå der alle involverte i et tett integrert fellesskap skaper en sterk kunstnerisk og følelsesmessig opplevelse. (...) Midt i det hele står altså mannen som før var kjent som Hank von Helvete, hvis rustne rockestemme skaper dramatisk kontrast til de profesjonelle skuespillerne og sangerne rundt. Samtidig er det ingen tvil om at Husbys egen historie, som publikum er inforstått med, styrker hans opptreden. Når denne mannen i en av sangene nedbrutt på gulvet brøler "sjå meg - sjå meg døy" med et desibeldrønn fra en brystkasse som synes å nå rett inn til hjerterøttene, må en være uvanlig kynisk anlagt for ikke å bli berørt av hvordan en som selv har vært så langt nede lykkes med å forvandle smerten sin til kunst. (...) Det hele bygger seg opp til en finale der man lurer på om Det Norske Teatret vil tørre å ta den helt ut. Og ved å gjøre det, i et klimaks som viser at korset nok ikke helt ar mistet all symbolkraft selv for et sekulært publikum. Jesus Christ Superstar er blitt teater for folk som ikke ikke går i teater, musikal for folk som ikke liker musikaler, og en sterk berørende fortelling om Jesus for folk som ikke er kristne. Det er ingen liten bragd.
VG
Yngve Kvistad
Du må akseptere at forestillingen er bygd opp omkring posøren Hank von Helvete fra deathpunkbandet Turboneger. Hvor han slutter og hvor Jesus-rollen begynner er umulig å si. Det er Hank von Helvete som gjør entre på et tog (en av flere Turboneger-referanser); det er Hank med bar overkropp og sitt halve mikrofonstativ, det er Hanks omtrentlige intonasjon og raspende røst vi eksponeres for. Han er ingen skjønnsanger, han er en patetisk skuespiller, men han har en brutal tilstedeværelse som rettferdiggjør rollen slik at han også treffer emosjonelt. (...) Det er Judas som er den umiddelbare Superstar; Frank Kjosås har krysset Peter Doherty med koferasnieren i Cabaret og stjeler fokus fra Jesus von Helvete fra første scene. Men det sier også noe om Dyvik Husbys format når han klarer å kare til seg interesse etter å ha blitt rundspilt av Judas. Det Norske Teatret stiller som vanlig med et solid musikalsk mannskap, men det er Hank von Helvete de fleste er nysgjerrige på. Noen vil nok bli skuffet over en hovedrolleinnehaver som ikke kan spille teater, men lagt flere kommer til å ha en a-ha opplevelse i møtet med en oppsetting som har gjenoppstått som rockeopera etter å ha levd som tannløs musikal. Den som har sett den dimensjonen er Erik Ulfsby. Likevel er det mannen bak det potente musikalske uttrykket, Atle Halstensen, som ern den virkelige superstar her (...)
NRK
Asbjørn Slettemark
30 000 nordmenn har allerede kjøpt billett for å se Hank von Helvete i Jesus Christ Superstar. De kan se frem til Pete Dohery, pelskåper, Bobo-jubel og en Judas man bare må elske. (...) Hank tok salen, og blandingen mellom rockestjernetilstedeværelse og naken sang fengslet publikum. (...) Frank Kjosås spiller Judas til toppkarakter (...) Hans Judas-tolkning er stor, ydmyk, desperat og fascinerende (...) Og når du tror det er over, og det ikke kan bli mer grandiost, så kommer det mer. Akkurat slik man skal ha det på musikal.
DAGSAVISEN
Lillian Bisket
Det Norske Teatret gir alt i iscenesettelsen av musikalen Jesus Christ Superstar. Det er en nytelse å se hele det gigantiske scenerommet tatt i bruk, og åpningsscenen hvor Jesus entrer scenen foran et stort lokomotiv tar publikum med storm. Nora Furuholmens scenografi brer seg utover og endrer stadig rommet. Sjelden har Det Norske Teatrets bygg opplevdes så stort.
VÅRT LAND
Liv Riiser
(...) I Erik Ulfsbys regi er det blitt en forestilling som river i oss fordi den formidler en åndskamp, voldsomme krefter i spill rundt den forhutlede, ensomme og redde Jesus. Som likevel formidler ro og styrke i Hans-Erik Dyvik Husbys ruvende skikkelse. (...) Da har vi også skjønt hvor klokt (og modig) det var å velge Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete, i rollen som Jesus. Ikke bare forid han har en høyst spesiell og dramatisk historie på det personlige plan, med et årelangt rusmisbruk og nær-døden opplevelser. Helle ikke fordi han har brukt prøvetiden til å bli rusfri og dermed har gått gjennom sitt personlige helvete - selv om atl dette spiller med i opplevelsen av ham i rollen. Men fordi han er rockemusiker og ikke skuespiller, og som sådan har et annet uttrykk på scenen; et rått og direkte nærvær som skiller seg fra den tradisjonen skuespillerene er skolert i. (...) Og for en musikal! Aldri så vi ensemblet på Det Norske Teatret med sånn trøkk og så rikt spenn i uttrykksmidlene. Her går det fra store, fargerike opptrinn til det helt stille og intime, fra den hengivne intimitet til den mest infame maktbruk. Hildegun Riise spiller Pontius Pilatus med utstudert ondskap og avgrunnsdyp fortvilelse, Ingrid Jørgensen Dragland og Lasse Kolsrud er iskalde maktmennesker i rollene som Annas og Kaifas, og Sigve Bøe gjør et glansnummer av Herodes som levemann ved svømmebassenget, komisk og grotesk. (...) Også Frank Kjosås, da - han fortjener et eget avsnitt for sitt spill i rollen som Judas. Liten og smekker, smart og slu, men fortvilet, desperat og alene. Han er både djevel, menneske og dødsengel, og viser et enormt spenn som sanger og skuespiller. I denne versjonen er Judas fremstilt som en ivrig ung mann med store visjoner for sin leder Jesus, en pragmatiker, en politisk strateg - og en sviker. Men også et offer for krefter som er sterkere enn ham selv, i en tolkning som er troverdig, gjennomført og - ja, jeg finner ikke andre ord: rørende! (...) Her klaffer alt, i en Jesus-fortelling som rører ved oss også på et dypere plan.
AFTENPOSTEN
Mona Levin
Slik har alltid Jesus Christ Superstar vært tenkt, men sjelden spilt så tydelig som i denne omtolkede versjonen for vår tid. Rock møter symfoni, black metal møter lyset i en politisk potent regi, enda ett i serien av gjennombrudd for Erik Ulfsby. Scenografen Nora Furuholmen tar scenerommet i total besittelse: Den forhatte muren er der, men også togskinnene gjennom porten til Auschwitz. Referansene til fortid og nåtid er utallige: Kreml-muren, palestina-skjerf, Hitlers plattform, Gadaffi, latin-amerikanske oberster, Herodes som en charter-Svein i bassenget, omgitt av bimbos, alt innfanget og utvidet i lekker lyssetting (Terje Wolmer / Ola Bråten)(...)Atle Halstensens musikalske omarbeidelse er selve atomkjernen i oppsetningen; i et eksplosivt nytt klangbilde gjenoppstår slitne sanger. Volumskiftene er kolossale - fra helsefarlig, smertefullt rocka utladninger til de mest stillferdige ballader - men lyddesignen (Tore Gustavsen) lar teksten slippe frem, og den får helt nye dimensjoner i Ole E. Bøs oversettelse. Hans-Erik Dyvik Husby fra Turboneger viser seg å være et godt valg som Jesus. Han fyller scenen med en egen ro, overrasker med sitt lyriske uttrykk og sin forbilledlige diksjon.(...) Han får den aller beste støtte i Charlotte Frogners Maria Magdalena - neddopet og til salgs, javel, men til randen full av kjærlighetsglød. Og for en stemme! (...) Ensemblet på Det Norske Teatret - godt utfylt og støttet av studenter fra Bårdar Akademiet - spiller lojalt i en rekke småroller, og ingen detalj er uvesentlig. "Ensemble" betyr noe stort i en slik helhetlig sammenheng, og når alle til slutt, med et digert lysende kors bak seg, heises opp som symfoniorkester, barbent i Bjørvika, velger jeg å tro at det sier noe om en ønsket sammensmelting av rock og opera, om kunstens betydning i vår tid. Og om religionens.
Les heile kritikken her
DAGENS NÆRINGSLIV
Ane Farsethås
Noen har kanskje blitt mistenksomme av all medieoppmerksomheten, men her er det bare å feie all skepsis til side: Hans-Erik Dyvik Husbys debut som Jesus er en kraftprestasjon av de sjeldne. Ikke bare på grunn av rockesangerens innlevelse, rå stemme og tilstedeværelse på scenen. Men også fordi forestillingen samlet sett er musikkteater på høyt nivå der alle involverte i et tett integrert fellesskap skaper en sterk kunstnerisk og følelsesmessig opplevelse. (...) Midt i det hele står altså mannen som før var kjent som Hank von Helvete, hvis rustne rockestemme skaper dramatisk kontrast til de profesjonelle skuespillerne og sangerne rundt. Samtidig er det ingen tvil om at Husbys egen historie, som publikum er inforstått med, styrker hans opptreden. Når denne mannen i en av sangene nedbrutt på gulvet brøler "sjå meg - sjå meg døy" med et desibeldrønn fra en brystkasse som synes å nå rett inn til hjerterøttene, må en være uvanlig kynisk anlagt for ikke å bli berørt av hvordan en som selv har vært så langt nede lykkes med å forvandle smerten sin til kunst. (...) Det hele bygger seg opp til en finale der man lurer på om Det Norske Teatret vil tørre å ta den helt ut. Og ved å gjøre det, i et klimaks som viser at korset nok ikke helt ar mistet all symbolkraft selv for et sekulært publikum. Jesus Christ Superstar er blitt teater for folk som ikke ikke går i teater, musikal for folk som ikke liker musikaler, og en sterk berørende fortelling om Jesus for folk som ikke er kristne. Det er ingen liten bragd.
VG
Yngve Kvistad
Du må akseptere at forestillingen er bygd opp omkring posøren Hank von Helvete fra deathpunkbandet Turboneger. Hvor han slutter og hvor Jesus-rollen begynner er umulig å si. Det er Hank von Helvete som gjør entre på et tog (en av flere Turboneger-referanser); det er Hank med bar overkropp og sitt halve mikrofonstativ, det er Hanks omtrentlige intonasjon og raspende røst vi eksponeres for. Han er ingen skjønnsanger, han er en patetisk skuespiller, men han har en brutal tilstedeværelse som rettferdiggjør rollen slik at han også treffer emosjonelt. (...) Det er Judas som er den umiddelbare Superstar; Frank Kjosås har krysset Peter Doherty med koferasnieren i Cabaret og stjeler fokus fra Jesus von Helvete fra første scene. Men det sier også noe om Dyvik Husbys format når han klarer å kare til seg interesse etter å ha blitt rundspilt av Judas. Det Norske Teatret stiller som vanlig med et solid musikalsk mannskap, men det er Hank von Helvete de fleste er nysgjerrige på. Noen vil nok bli skuffet over en hovedrolleinnehaver som ikke kan spille teater, men lagt flere kommer til å ha en a-ha opplevelse i møtet med en oppsetting som har gjenoppstått som rockeopera etter å ha levd som tannløs musikal. Den som har sett den dimensjonen er Erik Ulfsby. Likevel er det mannen bak det potente musikalske uttrykket, Atle Halstensen, som ern den virkelige superstar her (...)
NRK
Asbjørn Slettemark
30 000 nordmenn har allerede kjøpt billett for å se Hank von Helvete i Jesus Christ Superstar. De kan se frem til Pete Dohery, pelskåper, Bobo-jubel og en Judas man bare må elske. (...) Hank tok salen, og blandingen mellom rockestjernetilstedeværelse og naken sang fengslet publikum. (...) Frank Kjosås spiller Judas til toppkarakter (...) Hans Judas-tolkning er stor, ydmyk, desperat og fascinerende (...) Og når du tror det er over, og det ikke kan bli mer grandiost, så kommer det mer. Akkurat slik man skal ha det på musikal.
DAGSAVISEN
Lillian Bisket
Det Norske Teatret gir alt i iscenesettelsen av musikalen Jesus Christ Superstar. Det er en nytelse å se hele det gigantiske scenerommet tatt i bruk, og åpningsscenen hvor Jesus entrer scenen foran et stort lokomotiv tar publikum med storm. Nora Furuholmens scenografi brer seg utover og endrer stadig rommet. Sjelden har Det Norske Teatrets bygg opplevdes så stort.
VÅRT LAND
Liv Riiser
(...) I Erik Ulfsbys regi er det blitt en forestilling som river i oss fordi den formidler en åndskamp, voldsomme krefter i spill rundt den forhutlede, ensomme og redde Jesus. Som likevel formidler ro og styrke i Hans-Erik Dyvik Husbys ruvende skikkelse. (...) Da har vi også skjønt hvor klokt (og modig) det var å velge Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete, i rollen som Jesus. Ikke bare forid han har en høyst spesiell og dramatisk historie på det personlige plan, med et årelangt rusmisbruk og nær-døden opplevelser. Helle ikke fordi han har brukt prøvetiden til å bli rusfri og dermed har gått gjennom sitt personlige helvete - selv om atl dette spiller med i opplevelsen av ham i rollen. Men fordi han er rockemusiker og ikke skuespiller, og som sådan har et annet uttrykk på scenen; et rått og direkte nærvær som skiller seg fra den tradisjonen skuespillerene er skolert i. (...) Og for en musikal! Aldri så vi ensemblet på Det Norske Teatret med sånn trøkk og så rikt spenn i uttrykksmidlene. Her går det fra store, fargerike opptrinn til det helt stille og intime, fra den hengivne intimitet til den mest infame maktbruk. Hildegun Riise spiller Pontius Pilatus med utstudert ondskap og avgrunnsdyp fortvilelse, Ingrid Jørgensen Dragland og Lasse Kolsrud er iskalde maktmennesker i rollene som Annas og Kaifas, og Sigve Bøe gjør et glansnummer av Herodes som levemann ved svømmebassenget, komisk og grotesk. (...) Også Frank Kjosås, da - han fortjener et eget avsnitt for sitt spill i rollen som Judas. Liten og smekker, smart og slu, men fortvilet, desperat og alene. Han er både djevel, menneske og dødsengel, og viser et enormt spenn som sanger og skuespiller. I denne versjonen er Judas fremstilt som en ivrig ung mann med store visjoner for sin leder Jesus, en pragmatiker, en politisk strateg - og en sviker. Men også et offer for krefter som er sterkere enn ham selv, i en tolkning som er troverdig, gjennomført og - ja, jeg finner ikke andre ord: rørende! (...) Her klaffer alt, i en Jesus-fortelling som rører ved oss også på et dypere plan.
